Livet er et Minnenens Blomsterbed. Og jeg har dikt som har fulgt meg gjennom store deler av mitt liv. Dikt jeg tar frem og leser om igjen. Og jeg minnes.
Minnenens Blomsterbed

Unngå meg bare kjære,

hvis det da kan gi deg fred.

Jeg skal ingenlunde bry deg

med bønn om kjærlighet.

Men ber deg om ett: Trå varsomt

i minnenens blomsterbed.

 

Knus ikke lykkens blomster

som grodde i oss, vår jord.

Spar alle de røde roser

som blusset så hett i fjor

og hegn om de spede knopper

som snart ville stått i flor.

 

Meg må du bare glemme,

men blomstene våre de,

skal fredes og blekne stille

og dufte uvisnelig.

For det var en hellig jordbunn

de blomstene vokste i.

 

 

Det diktet  fant jeg engang blant ukebladene under salongbordet. Det var skrevet på et avrevet stykke papir, men var dekorert med blomster border rundt kantene. Jeg kjenner ikke  til forfatteren eller hvem som glemte det blant mine ukeblad. Har bare tatt vare på det i mange, mange år.
Min barndom

Er vinden stri – gir du meg ly

Og dør min blomst – gir du en ny

Er hånden kald – da vil du varme den

Og alt du gjør – Gjør jeg for deg igjen

Fordi du er min venn

 

Dette fra Sissel Kyrkjebøs CD får meg til å tenke på alle de gode vennene mine. De som var med meg gjennom barndom, ungdom og inn i det voksne liv.

I tidlig ungdom møtte jeg en. Han lærte meg å like Dikt. Det ble ikke oss to. Førti år senere sitter vi sammen og han leser for meg.
Jeg velger meg: O, Ennu Og Være, av Hermann Wildenvey.

O, ennu å være enfoldig som duen

og listig som slangen iblandt!

Ennu å hilse på himlen med luen

og takke for tider som randt!

 

Ennu å sitte med øynene våte

og spørre seg selv: skal man le eller gråte,

                             ettersom livet er løgn eller sant?
Han leste med innlevelse: Møte av Andre`Bjerke   Den siste linjen i stille forundring.

Jeg så ham gå ute en kveld

på en vei.

Han så ikke meg.

Han så ikke engang seg selv.

 

Alt lys var vekk,

slukket ut av hans hud, hans trekk.

De siste farver

borte. Var han en fredløs ånd?

Fingrene! Fingrene hang på hans hånd

som døde larver.

 

Føttene klapret i søle og vind.

Det var som de tikket hans øde timer

inn.

Leden lå på hans kinn

i ishvite strimer.

 

Han sjokket forbi. Han smilte

et fort smil.

Det lå som en stanset gråt et sted

på en stengt profil:

En hyklet fred hvor ingenting hvilte.

 

Hvorfor? Hva skyldtes det? Hvilket motiv?

Jeg tenkte: Kan hende

et liv

som ble aske ved ikke å brenne?

 

I min oppvekst var der så mange sanger. De som nå går under betegnelsen Frem Fra Glemselen. Vi sang dem alle.

Og i en av de gamle sangene står det:

Jeg følte meg så lykkelig

  ved din side,

men akk, den lykken ble

  kun kort for meg.

Du har jo funnet deg en annen pike,

  en som du elsker mer

enn du har elsket meg.

 

Takk for hver gang du kjærlig

meg omfavnet

Takk for hvert et kyss jeg fikk

ut av din munn.

De kyss får du aldri mer tilbake.

Du har nok flere til den

du elsker nu.

 

Farvel min venn. Farvel min ungdoms glede.

Farvel du som mitt unge hjerte har.

Det var med deg jeg tenkte her å leve.

Det var med deg jeg tenkte her å dø.

 

Det var slik det var og det var slik det ble.  Men sol og skygge skifter.

Det Finnes Ennu Seil  av Andre`Bjerke

Det finnes ennu seil som dukker opp

bak øde holmer. Inn i sundet svinger

en tilfeldig fokk, en spinnaker, som vinger

av utspent hvithet på en måkekropp.

 

Det døde vannspeil brytes av et hopp

mot morgenlyset, når en ørret springer.

Et drypp av gry vil bre seg ut i ringer,

og vimpelen smeller i en mastetopp.

 

Så vet jeg da fremdeles hvor jeg er:

Mitt landskap med de mange øde skjær

har demret efter gjennomlevde netter

 

og vist et smil som er en jordgudinnes.

For Gaia smiler slik: En fisk som spretter.

Et drypp av gry. Et seil som ennu finnes.

 

En Rose er utsprunget   av Arnulf Øverland

Hvorledes kan et hjerte, til døden overlatt,

utstråle livets varme i mørke vinternatt

 

Hvorledes kan det skje

at kjærlighetens Rose

gror opp av nattens sne?

 

Åtte Lys   av Andre`Bjerke

Venn, som i dag har vært åtte år

vekk, mens jeg selv ble tilbake:

Atter engang har jeg drømt at du står

foran en fødselsdagskake.

 

Venn, som jeg ofte drømmer om

utenfor rommet og tiden:

Hvorfor ser jeg deg alltid som

Barn på den andre siden?

 

Venn, hvis å dø er et annet slag

fødsel, hvor barn lar seg føde,

er du i dag på din fødselsdag

et åtteårs barn blant de døde.

 

Venn, for en underlig drøm jeg har hatt:

Også de døde kan bake!

Åtte lys har jeg sett inatt

stå tent på din fødselsdagskake ….

 

I slike kvelder  av Arne P. Aasen

Så måtte sommeren for høsten vike,

den skjønne sommer da hver blomst ble til…

I kveld er hagen som et flammerike

som døden tente med sitt kyss av ild.

 

De hvite asters står på stive stilke,

som om de lytter etter nattens

lyd…

Da svøper mørket dem i et slør av silke

og skjuler alt som er min hages pryd.

 

             

I slike kvelder er jeg høstens bytte,

et blad som virvles i den første vind.

I slike kvelder kan jeg angstfull lytte –

til Cello-tonen i mitt eget sinn.

 

28 mai 1970 skriver jeg i min dagbok: Bøn av Grieg

Du kysset mine øyne og from av fryd jeg ber

at usselhet og ondskap må ikke finnes mer,

 

Men at et veld av godhet fra nu må stråle frem

og møte mine øyne .

Fordi du kysset dem.

 

Så lærer jeg å forstå hva Halldis Moren Vesaas sier når hun skriver:
Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,

og eg går og fram til di.

Innanfor er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

 

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjaldt oss to.

Anten vi møttes tidt  eller sjeldan,

var møtet tillit og ro.

 

Står du der ikkje eindag eg kjem,

fell det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bur du.

 

Så lenge eg veit du vil koma iblant

som no over knasande grus

og smile glad når du ser meg stå her

skal eg ha ein heim i mitt hus.

 

Etter en ferie og etter et møte, så lærer jeg mer. Jeg minnes den gamle sangen. Og jeg aksepterer. Og tilføyer:

Jeg lovte engang å glemme deg.

Jeg sitter og husker det nu.

Jeg tør vel si det min elskede,

at ingen ble glemt som du.

 

For glemte jeg noen gang

å glemme deg,

da lød det som klokke – klemt:

Glem meg. Glem meg.

 

Jeg lovte å glemme deg kjære, --

det har ingen møye voldt.

Jeg holdt så trofast mitt løfte,

som var det din hånd jeg holdt.

 

30. mars 2001

Jeg har tent levende lys og Sissel Kyrkjebøs stemme fyller ” DataReiret ” mitt med toner.

 

Det skal lyse en sol

Når en dag har gått forbi meg

i det huset der jeg bor

har en natt begynt å våkne

over byen utenfor.

Og jeg har så mange tanker

som jeg samler i en sang,

den skal stige ut av mørket

og bli din og min engang:

Vi er to – vi er mange

og et sted på jorden er det soloppgang.

 

Selv om fargen på vår himmel

ikke alltid er så blå

skal vi finne lyse dager

langs den veien vi må gå.

Vi er to – men vi er mange

her i verden hvor vi bor

når vi nynner våre sanger

skal det vokse til et kor:

Vi er to – vi er mange

Og et sted på jorden er det soloppgang.

 

Det skal lyse en sol

over hele vår jord

og gi varme og lys til det frøet som gror.

Ta min hånd før du går så jeg vet du forstår

når vi deler med andre

kan en lykke bli vår,

og da lyser, da lyser en sol.

 

Jeg lytter. Og jeg minnes.

 

Og siterer;

 

Jeg takker ydmyk min Gud av hjerte. For alt han gav meg. For smil og smerte. Så er det sant som han sa profeten:

 

At størst i livet er kjærligheten.