Historien om våre juletrær

 
 

 

 

 

Det begynte slik: Fra Rikke kunne snakke så ønsket hun og fikk et eget tre på rommet sitt.

 

 
 

Juletre henter vi fra egen skog. Hun ble fort uenig med sin Far om størrelsen på treet.

 
 

Det skulle stå på skrivebordet, fin pynt, men ikke lys.

 
 

 

Problemet lys, ordnet hun. Farmor behøvde ikke lys på sitt tre, hun var alltid hos oss, hele jula og romjula.

   
 

Det året Rikke fylte 7 år. Da gikk Far hennes, uten å si fra til de andre, alene, etter juletre.

 
 

Jeg mistenkte ham for at han ville slippe diskusjonen om størrelsen på tre, og pent eller ikke pent tre.

 
 

 

Så kom dagen med julestemningen, snøen la seg stille og passe mye over landskapet.

 

 
 

Ungene lekte ute. Rikke også. Trodde jeg. Hun hadde hentet sitt eget tre. Alene. Stort og pent.

 
   

Det treet hennes Far hadde hentet til stua var ikke så pent. Vi byttet med Rikke. Litt misnøye. Jeg spikket inn grener og så hadde hun stort tre på rommet sitt.

   
 

Hennes tre hadde spor etter øksa, som ikke lot seg skjule. Det var da jeg fant et skjerf, som jeg hadde fått fra min Mor. Det var i så glade farger så ingen ville bruke det.

 
 

 

På juletreet ble det fint. Slik fikk vårt juletre skjerf.

 

 
 

Dagen etter såg jeg spor i snøen. En veldig stripe, men Rikkes små fotefar var visket ut av det store treet.

 
 

Nå har Rikke sitt eget hjem, hun er over 30 år, og henter sine egne juletrær. De kan aldri bli for store. Et år var det ikke plass til stjerna på toppen, men lysa skinte opp i taket i stjerneform. Og hennes trær har også skjerf.

 
   

 

Det fikk hennes Far av tante Kirsten en gang, det er ikke pent, men i ekte ull. Det blir brukt hvert år.

 
 

Hun har sitt skjerf og jeg har mitt.

 
     
 

 

 

I.H.H - jul 08

 

tilbake